Skip to Content

Kaniner og innavl

Kaniner har ikke incest. Incest er overgrep innad i familien. Kaniner har en kolonistruktur i naturen der "alle avler med alle" og det er ingen fokus eller struktur på slektskapsforhold. Dette er veldig positivt for kaninen som art, fordi på den måten får man renset genomet for skadelige gener raskt og effektivt. Dette har gitt at kaninens genom er veldig friskt, det er få sykdomsfremkallende gener og kaniner tåler sterk innavl (det er naturlig for dem som art).
Tamkaniner har i all hovedsak beholdt denne egenskapen, og bevisste oppdrettere som fortsetter å innavle på rett måte viderefører dette veldig bra. Oppdrettere med veldig innavlede/linjeavlede linjer har ekstremt rene linjer, der det nær sagt aldri dukker opp overraskelser av noen slag.

Hvordan fungerer innavl?
Innavl fungerer som all annen avl ved at foreldrene gir 50% av sitt genom til avkommet, som da blir en kombinasjon av foreldrenes genom. Når foreldredyra er i nær slekt (eks er helsøsken) har de likere genom (fler like gener) enn ubeslektede dyr har. Når de så får avkom vil avkommet få større andel like genpar enn avkom fra en utavlsparing får. Man sier at innavlede dyr har flere homozygote genpar, eller er mer homozygote (homo=lik). Dette kan være både positivt og negativt. Om det er gener som fremkaller svakheter (eks bittfeil, hippo, maxfactor el.l) vil jo dette være negativt, da disse defektene ofte først kommer til uttrykk når kaninen er homozygot for egenskapen. Om det er ønskede gener, som ønsket pelsfarge, pelstype, kroppsstørrelse, kroppstype, gemytt osv er homozygote genpar positivt, og det man ønsker å få til i avlen (flere av disse egenskapene er polygene (krever flere samvirkende gener), men de er tatt med her for å illustrere ønskede egenskaper som er arvelige).
En annen ting innavl gjør, som mange oppdrettere benytter seg av, er at det avdekker svakheter/feil som kan ligge skjult hos avlsdyrene. Som jeg skrev over viser mange svakheter seg først når de er homozygote, så heterozygote dyr (som har ett friskt gen og ett mutert gen) kan bære en defekt uten at man kan se det. Slike bærere vil i avl gi dette defekte genet videre til 50% av alle sine avkom, som også kan bære dette skjult videre, og man avler på den måten bare mange nye individer som bærer på en defekt. Man er ikke kvitt en defekt bare fordi den ikke synes. Om man i stedenfor innavler kaninene sine vil slike defekter i mange tilfeller vise seg om de finnes, og man kan på denne måten sile ut de dyra som bærer defekter og la være å avle videre på dem. På den måten minker andelen kaniner som bærer defekter.

Vi er så heldige med kaninene at de har så rent genom at vi kan avle på denne måten. Hos katter, hunder osv er genomet så "urent" og det er så mye sykdomsfremkallende gener at det er stor sjanse at innavl gir negative følger. Dette har mange årsaker, men en av hovedårsakene er at innavl ikke har vært/er en stor andel av avlen og at defektene får spres fritt rundt som heterozygoter av denne grunn. Hos både hunder og katter har de et system slik at avkommet må ut av territoriet til foreldre/søsken for å finne egne territorier og finne egne maker. Dette hindrer innavl.

Når dette er sagt er det vel også klart at innavl på kanin skal gjøres av kyndige oppdrettere med bra individer, som tar sitt ansvar som oppdrettere om det skulle dukke opp defekter/skader på innavlede linjer.

Og med skader/defekter menes ikke mangel av bein/ører/øyne el.l, dette er sjelden arvelige defekter. Ting som kan forekomme, spesielt på hermelin, er defekten hippo og defekten max-factor. På alle raser kan bittfeil forekomme (og er veldig vanlig på useriøst avlede linjer, som bl.a dyrebutikk-kaniner). Defekter som dårlig gemytt og nedsatt fruktbarhet/vekst kan også forekomme.

Alle røverhistorier om dødfødte unger, unger uten bein, unger med ett øye osv er altså bare det, røverhistorier, og har ikke noe med innavl å gjøre. Slike defekter kommer vanligvis av fosterskader og dårlig morsegenskaper (døde unger), ikke innavl.